Lys er den svarte travs nedre syL
Mange som kaller seg deprimerte er bare dønn ulykkelige. Eller ikke helt lykkelige, litt misfornøyde og føler seg ganske flate, men hvis vi kaller det depresjon og sper på med anti-depressiva er det greit nok å leve et uforandra liv, og likevel se lyst på det. De aller fleste ville sett livet og seg selv i et mye klarere lys, hvis de ikke lukka øynene for svarte natt ved høylys dag. I slike trivielle sammenhenger er Bjørn Sigurd Tuftas intense svartsyn lysende eksemplarisk, og la meg presisere: Noen tror at den røslig sensitive Askøyværingen finner lys i mørket når han maler, men dét er ikke tilfelle. Det han har funnet og malt er alltid lys og mørke, skilt i forskjellige farger. Tufta er ingen dustemikkel, og den som leiter etter lys i mørket er en dust.

PuristsiruP
Tuftas pigment er blek- og gul- og blodrødt.
Tuftas pigment er en studie i kattesvart.
Tuftas pigment er Askepott fra Askøy, det er vått, ekstatisk fluegrått.
Tuftas pigment er like mjukt som det er minst like hardt.

Tuftas pigment er glassklart i det grøtete og ikke gåtefullt.
Tuftas pigment er ualminnelig bredt erigert.
Tuftas pigment er mer teknisk på høyden i dybden.
Tuftas pigment er fri og frank som en vanlig arrestert.

Tuftas pigment er ikke Larvik-Texas: Latex.
Tuftas pigment er Toteninsels klipper og sypresser.
Tuftas pigment er fritt og ikke gratis.
Tuftas pigment er dødsens tause livsmesser.

Tuftas pigment er for eksempel veldig overflatisk.
Tuftas pigment er en tanke svartsoltrygt.
Tuftas pigment er størkna som styggen sjæl.
Tuftas pigment er mye penere når det er stygt.

Tuftas pigment er helt på plass.
Tuftas pigment er på ville veier.
Tuftas pigment er en avviker av en luksus-Judas.
Tuftas pigment er en slave ingen eier.

Tuftas pigment er bare luft i lause lufta.
Tuftas pigment er pidgin tatovert på tunga under tvil.
Tuftas pigment er hårfint synkopert.
Tuftas pigment er et gudsord fra landet der folk dyrker en fossil.

Tuftas pigment er i samme båt som båten.
Tuftas pigment er en som ror og ror som besatt.
Tuftas pigment er denne permanente morildflåten.
Tuftas pigment er far og mor på befruktningas dag og / eller natt.

Tuftas pigment er mutters aleine.
Tuftas pigment er så utrolig sosialt.
Tuftas pigment er sta med stabukker og stein med steine.
Tuftas pigment er rett som det er galt.

Tuftas pigment går av og til rundt i byen som en helt vanlig kanin.
Tuftas pigment er klok, men ikke vis.
Tuftas pigment er ikke kjøpt og betalt.
Tuftas pigment er ingen stuegris.

Tuftas pigment er urkomisk.
Tuftas pigment er tynn som fet.
Tuftas pigment er en dommedagsbonus.
Tuftas pigment er glad i hva det ikke vet.

Tuftas pigment er hvetestang.
Tuftas pigment er Biff Lindstrøm, Harry, justismorderisk dømt.
Tuftas pigment er noe Ivar Medaas sang.
Tuftas pigment er noe Johnny Bode må ha drømt.

Tuftas pigment er oker, blått.
Tuftas pigment er en neandertaler.
Tuftas pigment er såpass vondt at det gjør godt.
Tuftas pigment er forræderisk før hanen galer.

Tuftas pigment er blitt ganske scenevant.
Tuftas pigment er ikke klissent intervjug.
Tuftas pigment er faen ikke sant.
Tuftas pigment er det som suges når det også er et sug.

Tuftas pigment er farlig malerisk.
Tuftas pigment er aldri enig med seg selv.
Tuftas pigment er på den annen side, tvertimot.
Tuftas pigment er uansett og men allikevel.

Tuftas pigment er intet angstbitersk sjatteringskobbel.
Tuftas pigment er overhodet ikke over alt.
Tuftas pigment er halve natta dagens dobbel.
Tuftas pigment er til stede der Tufta har malt.

Du er FreuD
Dette er bildet: Vi skriver 1973 og Bjørn Sigurd Tufta , 18 år fra Hordaland, Norge, mønstrer på som jungmann i Swansea, Wales og blir borte i åtte måneder.

Dette er mange bilder: Vi skriver 1973 og Bjørn Sigurd Tufta , 18 år fra Hordaland, Norge, mønstrer på som jungmann i Swansea, Wales og blir borte i åtte måneder.

Dette er mange bilder vi aldri får se: Vi skriver 1973 og Bjørn Sigurd Tufta , 18 år fra Hordaland, Norge, mønstrer på som jungmann i Swansea, Wales og blir borte i åtte måneder.

Jungmann, dvs. ikke som aspirant i det kollektivt ubevisste hos eks-freudianeren Carl Gustav Jung i Bollingen, Sveits, men som simpel håndlanger på båt: hakket over dekksgutt, med håp om opprykk til lettmatros etter ni måneders fartstid. Og Dylan Thomas ble født 1914 i Swansea, der han bodde til han var 24 år — og allerede hadde skrevet, ihvertfall som utkast, nesten alle de diktene han noensinne skulle komme til å skrive. Men det mest kjente skreiv han i 1951. Det henvender seg direkte til dikterens dengang døende far, slik:

Do not go gentle into that good night,
Old age should burn and rave at close of day;
Rage, rage against the dying of the light.

Though wise men at their end know dark is right,
Because their words had forked no lightning they
Do not go gentle into that good night.

Good men, the last wave by, crying how bright
Their frail deeds might have danced in a green bay,
Rage, rage against the dying of the light.

Wild men who caught and sang the sun in flight,
And learn, too late, they grieved it on its way,
Do not go gentle into that good night.

Grave men, near death, who see with blinding sight
Blind eyes could blaze like meteors and be gay,
Rage, rage against the dying of the light.

And you, my father, there on the sad height,
Curse, bless, me now with your fierce tears, I pray.
Do not go gentle into that good night.
Rage, rage against the dying of the light.

Faren døde et drøyt år etterpå, i desember 1952, og dikteren døde i New York, på Krystallnattas dag, 9. november 1953. Nøyaktig 20 år seinere fikk den kommende maleren Bjørn Sigurd Tufta hyre og stevna ut fra denne havna som poeten kalte sin «ugly lovely town».

Tilfeldigvis er det et innlysende tematisk sammenfall mellom Bjørn Sigurd Tuftas malerier og poetens forbannelser av lysets død og mørkets velbehag. Et slikt sammenfall er selvfølgelig like intetsigende, som at navnet Swansea borger for stedets enhet og årstallene 1953 og 1973 borger for tidas annerledeshet. Likevel er det en fin kontrast, som jeg liker å tenke på, mellom poeten på slutten og maleren i begynnelsen: Den ene bønnfaller faren om — panisk og pladask! — å sette mer lysende spor etter seg. Bortsett fra drømmen om ræva full av penger, flokka unge menn til sjøs med motsatte motiver: å komme seg vekk fra sikre fedretråkk og folkesnakk sukra med uhellssvangre anti- og / eller sosiale søkk. Alle sjømenn veit at havet sletter alle spor.

Sandemosevarianten, med sjømannen som kryssa sine spor, begynte ganske sikkert som en vits — og etterhvert som latteren stivna ble vitsen til en veldig utagerende metafor, virksom for både mor og far, mens Janteloven slo bakk: Det sto et kritisk sus av Janteloven før, den sa liksom noe vesentlig om smålighet og angst i sånne trange farvann som Thomas og Tufta vokste opp i. Men det gikk med Janteloven som med Bondveik, dengang han sa at vi er alle i samme båt, bare for så å luffe seg på land med syting over undersåtters mobbing! Nei! Før han ble skutt sa John F. Kennedy: Det er ei underlig skute, som tar inn vann fra øverste dekk.

At fisken råtner fra hodet, er ikke noe nytt.¹ Men den var nesten urovekkende, den lettelsen vi kjente da vi åpna ballastportene og dumpa Janteloven i billig nostalgi-stimen, Tufta og jeg, for endelig å gjøre det klinkende klart: Den som sutrer for Jante er en vits. Eller en klyse. Og i alle fall en stakkar som driver rundt på vrakgods fra bevisste kollektiver. Dette siste sagt, ikke for å mobbe Kjell Mange og minnes Carl Gustav, men for at andre østlendinger skal lære seg å lytte til det Bjørn Sigurd Tufta ikke sier med malerier.

Kronsj! SnorK
Kall det hva du vil. Det var ihvertfall tre jomfruer
som egentlig var tre høl i en plattrund trekloss
og den ene jomfrua var tredd på røstjernet
som sto fast i barkholtet på skipssida,
den andre jomfrua var vantet satt i
og mellom de to gikk taljerepet
i jomfru nummer tre.

Med så meningsfylte verbale fikseringer mellom henda
er det ikke rart at noen drar ut bånnpluggen
og svømmer inn til Toteninsel.

LysasyL
Det ser nesten helsvart ut. Med en midtglipe som ikke er et kors, malt med rødt, hvitt og blått som det ikke fins Norge i. Det balanserer et øyeblikk, så svever det, og så er det festa både oppe og nede, før det balanserer litt igjen, osv.: Det står som ei påle, men er romslig som en hel skog, fra sin smale midtstripe: Herfra drar det innover, men holder seg i skinnflaten, ingenting er som det pleier, når det drar seg innover og åpner mørket rundt seg, naturligvis. Det er som om det sklir inn på et loddrett glis. Eller med et loddrett glis? Den som visste det, du. Den som visste det. Det synger BABU BABU, jo!

Stedets vold: lovstedetS
fra blåfrossen sypresseskog
til svovelblå sypresseskog
med blålighvite, blekblått vekslende
mattblå nyanser er ikke disse
sypressene langt fra pastellblått
men uendelig fjernt fra pastellblått
står trærne rett som det er skjevt
kanskje fordi de har røtter
i perspektivriket til de to barnehodene
som er rissa inn i forgrunnen
med magnetisk enkel strek
svevende, men altfor lavt, stakkar
er de halshogd i stedet for trærne
og hodet til høyre er en gutt
og hodet til venstre er ei jente
og vi ser dem i profil
og jenta ser ikke på gutten
og gutten ser ikke på jenta
med øynene fulle av snø, liksom
og øverst i midten
skimrer det ei lita sol
som er så kald av lysstøv
at det godt kan være månen
jeg veit ingen verdens ting
kanskje det er sett fra under havet
når det presses opp og bølgen står
som en nesten loddrett vegg
rett før den knuser alt er det sett
gjennom havets salte slør
og moralen er
bedre føre var enn vare før
nei ikke faen om den er

² Horats: Epistulae / Brev, II, 3, linje 19-21
³ Horats: Epistulae / Brev, II, 3, linje 30

Den gode smakssansen er treg i knollen og trang i sugerøret. Selv etter 100 år kan modernismen være usmakelig for noen, men i norske kunstkretser er det mer vanlig å dyrke modernismen ved å oppfylle Knut Hamsuns profeti og glemme alt om hva modernismen sprang ut av, altså alt som smaker av symbolisme: Glemsel blir et middel til å skille mellom den modernistiske avantgarden eller fortroppen (som kom sist) og de symbolistiske etternølerne (som kom dem i forkjøpet). Slik blir ikke kunst- og litteraturhistorien fortellinger om kunnskapsmengder i uopphørlig vekst, det blir også fortellinger om alt det som stadig vekk fortrenges av ny kunnskap. I denne prosessen kan god smak lett bli vond i beste mening, eller dårlig.

Akkurat som noen stadig vekk må klippe stammene og lynsje neandertalerne fra våre stambusker, for etterpå å lønsje på café som raserene cro magnons, slik må også symbolismen fjernes og forskyves bakover i tid, for etterpå å kalles for senromantikk eller nyromantikk, så den framstår som ufruktbar og regressivt tilbakeskuende.

Sånn er det vanlig å holde god norsk smak i ånde ved å forfalske kunst- og litteraturhistorien, og i tomrommet etter den fortidde symbolismen har Odd Nerdrum sneket inn sitt særnorske kitsch-begrep. Hva har dette med Bjørn Sigurd Tufta å gjøre?

Pingo, pinxit, pictum, pine:
Er Tuftas redning på De dødes øy av Böcklin
mer støtende enn det surfende villsvinet?
Er det et uanstendig trøkk i’n?

«Bjørn-Sigurd Tufta (født 1956, Askøy) representerer et særnorsk fenomen. Tufta har som flere i sin generasjon utvist en livslang fascinasjon for naturen.»

Hvis dette var skrevet for tredve år sida, dengang gründere ble kalt askeladder på norsk, ville det vært mulig å tolke «et særnorsk fenomen» som noe positivt. I dag betegner det noe uvesentlig, som godt kan være oppsiktsvekkende, men som uansett er og blir en kuriositet. Og hvorfor står det «livslang»? Er Bjørn Sigurd Tufta, «som flere i sin generasjon» død, eller er det bare ønsketenkning? Hva er det som er så spesielt med at en kunstmaler er fascinert av naturen? I skrivende stund blir Kjell Erik Killi Olsens arbeider vist på Høvikodden, og han presenteres med helt andre ord:

«Han har en omfattende og mangfoldig produksjon bak seg, samtidig som han er i full virksomhet og på fart videre frem med stadig nye arbeider og, som den kosmopolitt han er, pendler mellom Norge, Frankrike, USA og andre land dit utstillingene trekker ham.»

Kontrasten kunne knapt vært større. Vi får inntrykk av at Killi Olsen borger for tidsmessig gode smakskvaliteter, «som den kosmopolitt han er», mens Tufta får en ettersmak av einstøing og Oskefisen, sau, spekesild og møllspiste lusekofter. Han gjør seg ikke like godt som Per og Pål i Sveits. Derfor må han tåle denne halvt motvillige skyllebøtta av en omfavnelse, som er en enda mer åpenbar ydmykelse, hvis den ikke er ment som akkurat dét. Nå er det liten fare for at Bjørn Sigurd Tufta skulle la seg krøke på den gode smakens krokveier, hvor mennesker med innflytelse ofte befinner seg. Tuftas bevegelser utenfor allfarvei går dem en høy gang uansett.

For fire år sida fikk jeg øynene opp for den pågående, uvitenskapelige, tendensiøse og protorasistiske nedrakkinga av våre sannsynlige forfedre neandertalerne. Jeg spredte noen sjokkerende og ubestridelige fakta til en god del mennesker. Enkelte reagerte etterhvert og ganske langsomt, andre svarte ikke i det hele tatt. Den eneste som skjønte alvoret og betydninga av engasjementet, var Bjørn Sigurd Tufta, som umiddelbart svarte: Øyvind, jeg er mer neandertaler enn deg!

Den genetiske gehalten i påstanden er tvilsom, og debatten ble kortvarig. Men utsagnet røper også hvor tradisjonsbevisst Bjørn Sigurd Tufta er. For det fins ikke tvil om at verdens første maler malte med oker og var — nettopp: en neandertaler.