Sakrale abstraksjoner
Bjørn-Sigurd Tufta er ikke noen forteller, han er ingen symbolist. Bildene appellerer til sansene, og innbyr til en overskridende, ikke-tinglig meditativ erfaring.
MED DENNE utstillingen har Bjørn-Sigurd Tufta fremhevet en retning som alt lenge har ligget latent hos ham: den romantiske, og sakrale. Det er blitt et helstøpt bilde, en gjennomført personlig uttrykksform som på selvstendig vis fører arven videre fra den romantiske og mystisistiske bølgen i vårt århundres nonfigurative billedkunst.
Den sakrale dimensjon ligger ikke bare i at mange av disse arbeidene har preg av – og faktisk synes å være inspirert av – glassmalerier. Det ikkeforestillende maleri kan også ha en åpen religiøs karakter i og med fornektelsen av den direkte avbildning; det er i tråd med den jødiske ikonoklasmen. Til gjengjeld har Tuftas gittermønstre en sterkt atmosfæreskapende kraft. Mens de rent formalt henspeiler på modernismens bevissthet om maleriet som en slags gitterstruktur (tenk på lerretsveven!) som noe grunnleggende.
Overskridende
Hva er hendt? Det kan virke som om en utstilling som denne både peker tilbake til den klassiske modernismen, og det ensfargede (monokrome) minimalistiske maleri, som ble påstått å ha en mystisk dimensjon, en overskridende betydning som ikke lar seg definere rent konkret – og som så avgjort ikke må forveksles med f. eks. New Age og liknende banaliter – og samtidig ser det ut til at Tufta her artikulerer en religiøs strømning i vår egen epoke. Mark Rothko med sine poetiske og ladede bilder anes som historisk klangbunn. I noen grad synes også Yves Klein å være en inspirasjonskilde. Men i motsetning til Klein, med sin buddhistiske impuls, har Tufta her formidlet en atmosfære sum i større grad henter stoff fra kristne åndstradisjoner; altså en slags George Rouault,
Maleriene har en sensualitet i overflaten som kan fi dem til å fremstå som objekter
men uten figurative avbildninger i det glassmaleriske.
Tufta maler dels blankt, dels matt, og maleriene har en sensualitet i overflaten som kan få dem til å fremstå som objekter. Men de har også en illusjonistisk dybde, bak gitrene, en dybde som likner landskaper eller nattchimler, uten at disse er definert som motiver. Bildene er åpne. Og gitrene står som jernporter mellom oss som tilskuere og en verden hinsides.
Balansegang
Enkelte bilder er rent konkrete, matte og blygrå. Men hovedtyngden ligger i de store, intenst suggestive maleriene som på stillferdig vis virker som underliggjørende billedrom. Det går an å oppleve dem mer abstrakt enn forestillingen om lukkede porter og gitre skulle tilsi; ja, den sterkeste opplevelsen ligger kanskje i oppløsningen av konkrete referanser.
Men hvor fører dette? Det ligger en fare i at dette maleriske prosjektet kan utvikle seg mot det dekorative. Her må Tufta gå en vanskelig balansegang, mellom en dekorativ skjønnhet som kan bli vel åpenbar, og dermed stivne, og på den annen side en kretsing rundt det gåtefulle i tilværelsen som må foretas uhyre varsomt for å holde, rent kunstnerisk. Foreløpig holder det. Særlig i de store og mest massive og påtrengende maleriene. I enkelte av de mindre opplever jeg at de blanke gitrene kan virke litt sleipe. Til tross for en sterk håndverksmessighet. Det som skjønnhetsaspektet blir for entydig, står den mer underliggende sakrale ladningen i fare for å bli banalisert.
Eget språk
I et forsøk på å innsirkle prosjektet skriver Jon Fosse i katalogen at Bjørn-Sigurd Tufta unngår det moteriktige, og det er sant: han makter å skape sitt eget språk, dystert og poetisk, innen en strømning som går tilbake til forrige århundres nordiske og tyske romantikk; Caspar David Friedrich nevnes ofte i denne sammenheng, og den amerikanske kunstteoretiker Robert Rosenblum peker på hans slektskap med f.eks. Mark Rothko; fra det symbolske figurative høyromantiske landskapsbilde – til det gjenstands- løse.
Det ser ut til at Tufta her artikulerer en religiøs strømning i vår egen epoke
En annen romantisk maler som later til å ha påvirket Bjørn-Sigurd Tufta, og som nevnes av Fosse i katalogen, er Arnold Bocklin, særlig med maleriet Die Toteninsel. Indirekte eller underforstått har Tufta i mange år arbeidet med døden som emne: slik sett knytter han en forbindelseslinje også tilbake til vår egen Edvard Munch.
Men det er vesentlig å se at Bjørn-Sigurd Tufta ikke er noen forteller, han er ingen symbolist; og det er nettopp hva som gjør hans maleri bærekraftig og åpent for opplevelse, medskapende opplevelse. Tilskueren må bidra. Bildene appellerer til sansene, og innbyr til en overskridende, ikke-tinglig meditativ erfaring, begge deler, i en indre spenning mellom det verdslige og en anelse av noe fremmed, noe uhyggelig og ubegripelig; noe som stiller en ansikt til ansikt med eksistensgåten og døden. I dette møtet spiller skjønnhetsaspektet med på en berikende måte, og i denne balansegangen, som Tufta makter her, blir spenningen mellom det vakre og det truende i seg selv foruroligende. Og denne balansen er stille, enkel, stram og klar.
Peter Serck