Solid Tufta

Med utstillingen «Porta Sacra» – «Hellig port» – i Galleri K i Oslo har Bjørn-Sigurd Tufta tilsynelatende forlatt modernismens strenge rutenett, og underlagt seg en ny stram billeddisiplin fra middelalderens glassmaleri. Likevel strukturerer han fortsatt sine bilder med geometri, selv om det matematiske mønsteret delvis er på glid.

Uansett så ligger ikke utstillingens egentlige karakter i den tydelige tukten fra formale prinsipper. I katalogen beskriver forfatteren Jon Fosse den «tause tiltalen» fra Tuftas meditative maleri, og hevder at selv om det er uråd å vite akkurat hva bildene sier, «så uttrykker dei seg heile tida, nett så klart og så tungt ein kan seia det som ikkje kan seiast». Det er kanskje umulig å belegge denne billedmessige egenskapen verbalt, men tar man seg tid overfor det visuelt ansporende fra lerretenes blå, grå og svarte fargelag, oppleves en malerisk egentyngde som lett bærer vekten av slike ord.

Sakral
Tufta har viet seg sitt medium med et faglig alvor og en eksistensiell inderlighet, som slett ikke harmonerer med forestillingen om at tida for et slikt maleri er forbi. Selv om utstillingstittelen signaliserer en religiøs dimensjon, låser den ikke bildene til den sakrale sfæren. Klangbunnen i kystlandskapet – som har vært Tuftas domene siden midten av 80-tallet – er ofte vel så sterk som den religiøse resonansen fra glassmalerienes magiske skjær. Når malingen materialiserer seg til sprossetykke diagonaler og gitterstrukturer, framtrer de som rammer om fargefelter og åpner for utsyn med tydelig landskapstone. Konstruerte linjer går over i mer naturskapte riss, og rettvinklet geometri viker for preget av knudrete geologi.

Fortettet
Med sine utallige overmalinger oppnår Tufta både fysisk fortettet flatekarakter og romlig sugende virkninger, og han lar underliggende farger spille med og lys skimre fram i den mørke, monokrome helhetstonen. Det store «12 Paysage – (blå)» viser hans evne til å gjøre finstilte nyanser utslagsgivende for den klingende koloritten, mens små forskyvninger innenfor strukturen omskaper formal repetisjon til rytmisk variasjon i «Landskap IX». Derimot er det tittelen som utløser dramaet i det siste maleriet – «Orfeus» – med en blå, stum flate innrammet av kraftig tekstur. Det er formalt forskjellig – men tematisk beslektet med Tuftas tidligere parafraser over Böcklins dødsbilder – med flaten som fargetung klagesang og metafor for ugjenkallelig tap.

Harald Flor