Landskapsmotiver står sentralt i norsk kunst. Naturlig nok, ettersom omgang med og avhengighet av natur og klimatiske forhold er – og enda mere var – et så avgjørende element i vår hverdag.
Ikke minst vestlandet, med fjordenes trange rom og havets uendelige, fostret innestengt litenhet og ubendig utferds-vilje.
Tradisjonelt norsk landskaps-maleri er ofte utrykk for en idealisering av landskapet, – altså at motivet er utgangspunkt for en estetisk utfoldelse. Hos Bjørn-Sigurd Tufta er landskapet derimot et middel til å utforske en identitet og en tilhørighet.
Derfor er det hans landskap det dreier seg om, Strusshamn med høy horisont over fjell rett innpå, med en liten sprekk i bergveggen hvor havet skimtes som et mål for drøm og lengsler.
Og når øyet søker mot havet, passerer det kirkegården´s rader av hvite kors, de gamle industribygningene – fortiden blir en del av lengselen og drømmen.
Og havet, den store stille flaten, den sørgmodige – ekstatiske oppfyllelse av lengsel bak stengende kranser av berg og fjell.
Per Hovdenakk 1987