12. desember 2011
Maleriet Toteninsel av Arnold Böcklin (1827-1901).
Utøya er blitt et visuelt symbol på død, frykt og terror. Nifs er også spådommen om en bølge av kunst omkring terroren den 22. juli.
Utøya fortoner seg mørk og ensom, omgitt av kaldt vann. For en utenforstående er det reddsomt å tenke på hva som skjedde der 22. juli i år, og stadig gjentatte bilder av stedet bidrar til at Utøya nå er klistret til manges netthinner.
Utøyakunst
Allerede har kunstnere tematisert terroren, som Jannik Abels maleri Taking back nr. 22 (nylig vist i Galleri Infill) og Jan Christensens tredelte verk på fasaden og innendørs på Oslo S, med fotografiet av en delvis utvisket dato som bærende symbol.
NRKs kulturprogram Nasjonalgalleriet har spådd en bølge av 22. juli-kunst. I den forbindelse er det verdt å huske at ingen verk står frem av den kunsten som ble skapt i kjølvannet av 11. september. Med all forståelse for at kunstnerne ofte trenger både et materiale og et tema, er det grunn til å tvile på kunstens bærekraft i forhold til terrorhandlingen på norsk jord. Må man også betakke seg for den spådde bølgen av 22. juli-kunst?
Kunsthistorien har imidlertid frembrakt et bilde som er vanskelig å få ut av hodet etter 22. juli 2011. Arnold Böcklins (1827-1901) Toteninsel – dødens øy. For mer enn 130 år siden malte den sveitsiske landskapsmaleren, som er aktuell i Oslos Nasjonalgalleriet nå, flere versjoner av Toteninsel. Totalt fem i perioden 1880–1886.
Dødens øy
I Böcklins versjoner reiser en bratt, steinete øy seg fra havet, og bergets nisjer er fremstilt som gravkamre. Både Utøyas ikoniske form og hendelsene der, bringer tankene til kunsthistoriens storverk.
Böcklin har latt båtens roer samt en kiste stå i lysende hvitt, og fremstillingene av dødens øy var trolig sterkt selvbiografisk: Böcklin mistet åtte av sine 14 barn, og ble selv rammet av både tyfoidfeber og slag. Fra versjon tre kan vi se Böcklins initialer i fjellets gravkamre. Noen tolker initialene som kunstnerens farvel til europeisk kultur, andre ser det som en forsterking av det selvbiografiske aspektet.
Arnold Böcklin var en kunstens outsider, som først ble tatt inn i varmen på slutten av sin levetid. Nå regnes han som en betydningsfull 1800-tallskunstner: Som maler hadde Böcklin et sterkt forhold til symbolikk, og ansees å være en pionér innen surrealismen (kunstbevegelse tidlig på 1900-tallet som blant annet fokuserte sterkt på representasjon av det irrasjonelle og underbevisste).
Populært motiv
Den morbide atmosfæren i Böcklins Toteninsel ble raskt populær. Reproduksjoner hang i mange berlinerhjem, på kontoret til psykoanalysens grunnlegger Sigmund Freud, samt en rekke andre steder.
I ettertid har Toteninsel opptatt både billedkunstnere, forfattere, filmregissører og komponister. I dag finnes det mange ulike tolkninger – som musikk av Max Reger og litteratur av Heinrich Mann og August Strindberg.
Også den norske billedkunstneren Bjørn Sigurd Tufta (f. 1956) har latt seg inspirere av Arnold Böcklins Toteninsel. Tufta har malt en rekke såkalte Böcklinvariasjoner; senromantikerens Toteninsel har dannet emblemer. Den norske kunstnerens billedspråk er gjerne basert på modernismens forenklinger og postmodernismens konseptuelle grep, og vanligvis henter Tufta sine motiver fra det vestlandske kystlandskap. I Böcklinvariasjoner la Bjørn Sigurd Tufta ut på en reise i både tid og rom.
Til tross for at det bare er måneder siden det morbide angrepet på Utøyas ungdommer, har dødens øy eksistert i billedkunsten i mer enn 130 år. Idet kunstnerne skal reflektere over den grusomme hendelsen i Norge 22. juli, kan man minne om historiens plass i fremtiden, og at terroren er mer enn et materiale og et tema for egen fremvisning.
Lotte Sandberg – Aftenposten